Taleflyt

Alle mennesker har en taleflyt

Alle mennesker har en taleflyt med naturlig varierende rytme, tempo, prosodi, fraser, pauser og normal ikke-flyt. I stedet for å snakke om normal taleflyt bør vi snakke om normal variasjon i taleflyt.


Taleflyt forbindes ofte med å lære et nytt språk. Man kan f.eks. bli spurt om man snakker Engelsk flytende, og man sikter her til hvorvidt man klarer å ha en tilnærmet normal samtale med en person som har dette språket som morsmål. Taleflyt i objektiv forstand handler imidlertid om hva forskere ser på når de skal måle flyten i talen. Det ene målet er talehastighet (uttalte stavelser pr. x-min.), det andre er lengden på verbale ytringer uten nøling eller pauser.


Dette gir oss en idé om hva taleflyt målbart sett er, men ikke hva taleflyt rent praktisk innebærer. På samme måte som musikk er mer en tonene som spilles, så er taleflyt mer enn lydene som sies på løpende bånd. Det vi ytrer skal også, akkurat som musikk, være meningsfullt. Vi må altså ta med i betraktning hvem som lytter, og tilpasse hastighet, tydelighet, volum og lengden på ytringene våre til rette vedkommende.


Dessuten har ingen av oss taleflyt uten noen forstyrrelser i form av nøling eller pauser og lugging i rytme. Talehastigheten kan også variere en god del uten at dette er unormalt, f.eks. som følge av nervøsitet, stress, hvem vi prater med i form av deres språklige kapasitet (hvor fort de forstår det vi sier), hvilket taletempo de har osv. Vi påvirker - og blir påvirket av - andre til enhver tid. Talehastighet er variabel, ikke absolutt. Rytme er variabel, ikke absolutt. Alle aspekter ved taleflyt er individuelle, ikke generelle. 

Normal ikke-flyt

små forstyrrelser som høres hos alle

Når naturlig ordleting, overflødige lyder, tenkepauser, ordsnubling osv. skaper mindre forstyrrelser i talen, uten at dette fører til misforståelser, feiltolkninger, eller frustrasjon hos partene i kommunikasjonen

INGEN mennesker har 100% flytende tale. Tale er hele tiden preget av små og større stans som følge av tenkepauser, snubling i ord, ordleting (sånn ehh..., sånn derehh...) osv. Slike forstyrrelser opplever vi som normale, og tenker ikke så mye over de verken i egen eller andres tale. I hvert fall ikke før de evt. blir tillagt oppmerksomhet (eks: ååhh, hva heter det igjen, hjelp meg) eller blir fremtredende på en eller annen måte (eks.: hyppige tenkepauser fulgt av lyder som "mmmm" eller "eeeeh").  


Hos både barn og voksne kan omfanget av normal ikke-flyt variere. Noen har raskere taletempo enn andre, og derav flere snublepauser. Noen har flere tenkepauser enn andre, og noen leter oftere etter ord. Det skal mye til før dette oppleves som unormalt. Enkelt sagt kan man si at vi er mer opptatt av hva folk prater om, enn hvordan de prater. Hjernen er innstilt på å få med seg og tolke budskapet i det som blir sagt.  


Normal ikke-flyt varierer dessuten ganske mye fra situasjon til situasjon. De fleste opplever f.eks. flere forstyrrelser i taleflyt når stressnivået øker, f.eks. i forbindelse med fremføringer, forelesninger, intervjuer etc. Vi forklarer kanskje det som skjer med litt nervøsitet, og tillegger det sjelden mye oppmerksomhet. Det er med andre ord akseptert at taleflyt varierer og at den kan bli litt mer ustødig i visse situasjoner.

 

Normal ikke-flyt hos barn

en fallgruve for å vente og se

De fleste barn har en periode med økt forekomst av normal ikke-flyt i barnehagealder som kan relateres til rask språkutvikling hvor man forsøker å prate raskere enn hjernen klarer å hente frem og sette sammen alle de rette ordene. Nesten alle barn går gjennom en slik fase i språkutviklingen. Det er ikke uvanlig at den varer en stund, og den fortoner seg annerledes enn begynnende utviklingsbetinget stamming: 

Normal ikke-flytende tale

Fortoner seg som som tenkepauser ifm. ordleting

Eks: Mamma, kan vi dra til eh... til eh... dyreparken

Barnet er lite bevisst på forstyrrelsene i taleflyten

Barnet viser sjelden noen reaksjoner / unngåelse

Opptrer sjelden etter en periode med bedre flyt...


Utviklings-betinget stamming

Fortoner seg som brudd, forlengelse eller gjentagelse 

Eks: Mmmmmamma, kan vi dra ti-ti-til dy(___)reparken

Barn er som regel mer bevisst på stamming en vi antar

Barnet viser ofte en form for reaksjon på talebruddene 

Opptrer ofte gjentagende etter perioder med bedre flyt  


Når taleflyt blir vanskelig

eller taleflytvansker


Vi har slått fast at normal taleflyt er et misvisende begrep, som får oss til å tenke at det finnes en fasit. Et slags målbart ideal som alle kan sammenlignes med, og vurderes ut fra. Vi bør derfor slutte å snakke om normal taleflyt, og fokusere på normal variasjon i taleflyt. Men hva med begrepet taleflytvansker? Når blir tale vanskelig, hvordan skal vi definere det - og hva skal vi kalle det for noe?


Innenfor fagfeltet pågår det nå en stor debatt om bruken av begrepet taleflytvansker. Mange tar til ordet for at begrepet er stigmatiserende. Samfunnet tildeles makten til å definere stamming el.a. som en vanske, når det ikke oppleves slik for alle. Mange mennesker med stamming og løpsk tale aksepterer sin taleflyt slik den er, eller har kanskje aldri hatt behov for å akseptere den fordi man ikke har tillagt den noe spesielt. 


Men er det dermed sagt at vi bør slutte å snakke om taleflyt - eller taleflytvansker. Lurer ikke den samme faren uansett hvilke begrep vi bruker for å beskrive det vi som logopeder jobber med? Kanskje er det ikke begrepet taleflytvansker i seg selv, men normalitetsbegrepet som er problemet. At vi snakker om normal taleflyt og dermed gjør taleflytvansker, eller hvilke som helst annet begrep vi bruker, til det motsatte. Noe unormalt som i sin tur bør fikses, skjules og unngås. 


Stamming og løpsk tale unnslipper ikke normalitetsbegrepet mer enn taleflytvansker, hvis vi ikke gjør noe med forståelsesrammen. Å snakke om normal variasjon i taleflyt vil gjøre grensen mot taleflytvansker mer flytende. Taleflytvanker blir dessuten ikke definert kun ut fra målbare trekk ved talen. Det har lenge vært enighet om at definisjoner på taleflytvansker bør ta høyde for hvorvidt man opplever å ha en vanske, og i hvilke grad samfunnet får definere hva som er en vanske. Det skaper i større grad rom for å la hvert enkelt individ få definere om sin taleflyt er innenfor el. utenfor normal variasjon - og hva man ønsker å gjøre.