Utviklingsmessig stamming 

Stamming er en nevromotorisk vanske som påvirker timing og rytme i taleflyten. Enkelt forklart oppstår stamming når de signalene som sendes til musklene når vi prater ikke kommer frem akkurat slik de skal. Resultatet blir hørbare forstyrrelser i taleflyten, i form av repetisjoner av lyder/stavelser, forlengede lyder og/eller stans av all lyd (brudd). Stamming starter som regel i 2 til 4(5) års alder, en periode hvor hjernen modens raskt for å håndtere stadig mer kompliserte språklige prosesser. Hjernen er mer sårbar i denne språkspurten, fordi kapasiteten i taleapparatet blir satt på prøve og overskrides. Man antar at dette er en medvirkende årsak til at stamming utløses/oppstår i denne aldersgruppen.

I barnehagealder er forekomsten av stamming på ca. 10%,

mens 1-2% stammer i voksen alder.

Genetisk disposisjon

Stamming er oftest genetisk betinget, med arvelighet opp mot 70%, muligens mer. Man har en da ikke klart å finne spesifikke gener som direkte forklarer de strukturelle og funksjonelle forskjellene man ser i hjernen til de som stammer, men forskere undersøker nå hvordan såkalte genetiske signaturspor går igjen i slektsleddene til familier med kjent historikk knyttet til stamming. En utfordring er at man ikke kan være sikker på om forskjellene i hjernens struktur og funksjon er et direkte resultat av genetisk avvik, eller om de skyldes hjernens tilpasning til stamming. 


Enkelt forklart handler dette om at når hjernen forsøker å håndtere stamming, så vil aktivering av et eller flere kompenserende områder kunne føre til strukturelle endringer (Mer/mindre av hjernens grå eller hvite materie). En faktor som ytterligere kompliserer ting, er at ikke alle barna med disposisjon for stamming utvikler vansken. Stamming ser ut til å kunne "hoppe over" et eller flere slektsledd, og man finner derfor stamming hos barn uten noen kjent familiehistorikk. I dag antar vi derfor at genetisk predisposisjon er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig årsak til stamming, som aktiveres i komplisert samspill med andre påvirkende og opprettholdende faktorer. Vi vet for lite om hvordan - eller hvorfor genene skrus på - av, eller forblir inaktive. 

Nevromotorisk timing

Det er gjort mange studier for å forsøke å forstå hjernen til personer som stammer. Man ønsker å finne ut om noe ved hjernens struktur, eller hvordan den fungerer, forklarer stamming. Problemet er at alle studiene spriker. Man finner ikke én forskjell i hjernens struktur eller funksjon som er felles for alle som stammer, og dermed kan forklare hva stamming egentlig skyldes rent nevrologisk. Man antar derfor at forskjellene man ser ikke forklarer stamming, men heller hvordan hjernen tilpasser seg stamming over tid. Det forklarer også hvorfor man ser like store forskjeller mellom hjernene til de som stammer, som man gjør mellom hjernen til en som stammer og en som ikke stammer. Om vi skal unngå dette problemet må hjernen studeres før tilpasningen til stamming starter. 


Resultater fra slike studier er lovende. Man finner fortsatt forskjeller mellom hjernene til barn som stammer og barn som ikke stammer, men hjernen til de barna som stammer er mye likere i struktur og funksjon. Studier har bl.a. sett på hvordan nevresignaler sendes via nervebaner mellom bestemte områder i hjernen som er involvert i tale. Hos barn som stammer kommer ikke signalene alltid frem dit de skal. Det ser ut til at barn som stammer mangler noe av det fettlaget rundt nervebanene som gjør at nervesignaler sendes effektivt mellom nerveceller. Dette fettlaget (myelin) utvikles hovedsaklig første leveår, men myelinering av språkbaner ser ut til gå parallelt med språkspurten. Forsinkelse eller mangler i myelinering kan derfor være en årsak til stamming.

Påvirkende faktorer

Det trengs mye mer forskning for å bekrefte eller avkrefte antagelser vi har om årsaken til stamming i dag. Det vi enes om er at stamming best forstås som en nevro-motorisk forstyrrelse i taleflyten, som er relatert til timing i sending av tale-motoriske nervesignaler. Det vi også vet er at stamming påvirkes av kompliserte, forsterkende, og opprettholdende faktorer i barnet selv og i omgivelsene. Barnets sårbarhet i from av personlighet, kapasitet, selvtillit osv vil, sammen med krav, reaksjoner og holdninger i omgivelsene, påvirke hvordan barnet reagerer på og håndterer egen stamming. 


Det er viktig å jobbe i begge ender av denne vektskålen slik at omgivelsenes krav matcher barnets kapasitet. Foreldre som bekymrer seg voldsomt for hvordan stammingen vil påvirke kan f.eks. ubevisst signalisere at stamming er ikke er ok, og kreve mer av barnet enn det har kapasitet til. Barn som opplever det ugreit å stamme, kan begynne å kjempe med ordene eller forsøke å unngå ord de merker at de vil stamme på. Dette kan føre til at de forsøker å presse ut ordene ved å bruke musklene i hele taleapparatet. Hvis strategien tilfeldigvis lykkes vil barnet prøve flere ganger, og muskelspenninger kan utvikle seg til automatisert og ubevisst atferd som er vanskelig å avlære. 

Emosjonell fungering

Mange som stammer strever med å håndtere følelsesmessig ballast knyttet til stammingen sin, ofte med røtter fra barndommen. Unngåelse som følge av angst for å prate med, ande mennesker er en vanlig konsekvens av stamming. Verken reaksjonen (angsten) eller strategien (unngåelsen) er irrasjonelle eller ulogiske i seg selv. De utløses av kroppens alarmsystem. Når vi er i fare aktiveres angst i et område i hjernen som heter 'Amygdala', og binyrene skiller ut adrenalin for å gjøre musklene i stand til å handle (flykte eller kjempe). Dette er nødvendig for overlevelse. Vi kan ikke stå og tenke på hva vi burde gjøre hvis en buss kommer rett mot oss når vi krysser gata. Vi må hoppe unna (flukt). Blir vi angrepet av en kriminell må vi forsøke å forvare oss (kamp). Noen ganger er det imidlertid slik at dette alarmsystemet utløses mer uhensiktsmessig. Fordi det er helt nødvendig for mennesker å passe inn i et sosialt fellesskap vil Amygdala f.eks. kunne gjenkjenne stamming som en trussel mot tilhørighet i dette fellesskapet og utløse kroppens beredskap (angst). 


For å unngå ubehaget det medfører å trigge systemet, har de som stammer ofte et stort sikkerhetsnett av hjelpestrategier. Disse er ikke alltid like hensiktsmessige, og utgjør sekundære og "lærte" trekk ved stammingen. Katastrofetanker (hvis jeg stammer nå, så.......) skaper så et angstmønster som er vanskelig å komme ut av. Ved å unngå stamming, unngår man angst, men får heller aldri motbevist egne katastrofetanker, og angstmønsteret fortsetter. Alt dette taler for å jobbe med barns aksept for stamming og modellere reaksjoner/holdninger som skaper nøytrale følelser. At stamming oppleves like usikkert som å balansere på slak line kan bli enklere dersom man ikke er redd for å falle (aksepterer stammingen sin bedre) har hjelpemidler for å holde balansen bedre (strategier og teknikker for å håndtere stammingen bedre). 


Ta kontakt med oss