når man tenker fortere enn man klarer å prate men allikevel prøver å si alt samtidig, og talen som følge av dette blir tidvis uforståelig - uten at man alltid forstår hvorfor man stadig må gjenta seg selv.

Løpsk tale (eller tachyphemia) er forstyrrelser i taleflyten som følge av vansker med nevromotorisk timing, i form av for tidlig programmering av muskelbevegelser i tale apparatet. Enkelt forklart prøver personer med løpsk tale å prate fortere enn de rent nevrologisk og muskulært har forutsetninger til. Hjernen har da vanskeligheter med å finne den rette balansen som kreves for en jevn og rytmisk tale. Det kan gi seg utslag i ujevnt taletempo, med feil artikulasjon, avvikende frasering eller bruk av pauser, bortfall av lyder, stavelser og små-ord, forkortinger av setninger, eller sammentrekning av et eller flere ord til utydelige fraser («chunking). Disse taletrekkene kan være tilstede allerede i barnehagealder, men være vanskelig å skille fra naturlige forstyrrelser i taleflyten i forbindelse med språkspurt og rask kognitiv/motorisk utvikling.

Man antar p.d.d. at løpsk tale er omtrent like utbredt som stamming, 

altså ca. 1-2% blant den voksne befolkningen

Personer med løpsk tale opplever ofte at de ikke blir forstått, men er som regel lite bevisst på at årsaken til dette ligger hos dem selv. Man antar p.d.d. at løpsk tale er omtrent like utbredt som stamming, altså ca. 1-2% blant den voksne befolkningen, men mørketallene er trolig store. Både som følge av at så få oppsøker hjelp for sin egen vanske (ikke vet at de har den), og at vansken er lite kjent og ofte forveksles med andre vansker. 

Sistnevnte kan henge sammen med at løpsk tale er kjennetegnet ved en del vansker, som også kjennetegner andre diagnoser og/eller tilstander. Eksempler på dette er vansker med konsentrasjon og oppmerksomhet, eller å holde «tråden» i en samtale. Ofte hører man uvanlig mange digresjoner eller avsporinger i fortellingene til personer med løpsk tale. De har rett og slett vansker med å strukturere en fortelling. Men det kan også være vansker knyttet til språket i bruk (pragmatikk), i form av manglende turtakning og fokus på samtalepartner.

Oppsummert kan man si at løpsk tale er det som skjer når andre sier hæ og en selv ikke helt vet hvorfor 

Årsaken til løpsk tale er enda ikke fult ut avdekket, men man antar at genetisk disposisjon ligger til grunn fordi forskning indikerer at løpsk tale går igjen i enkelte familier (genetiske signaturspor). Det er imidlertid ikke slik at alle barn i en belastet familie får løpsk tale. I likhet med stamming ser det altså ut til at genetisk disposisjon er en nødvendig, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig årsak til vansken. Kjønn ser bl.a. ut til å spille en medvirkende rolle som risikofaktor, ettersom flere gutter enn jenter har løpsk tale. Hvordan årsak og risikofaktorer samspiller med hverandre er fremdeles uklart, og vil sikkert bli gjenstand for mye forskning de kommende årene.

Det man kan si sikkert per dags dato er at hjerneforskning viser avvik i hjernens struktur (oppbygning av går og hvit materie) hos personer med løpsk tale, som ikke er tilstede hos andre. Avviket er lokalisert i områder knyttet til motorisk koordinering, noe som rimer med at personer med løpsk tale initierer mer tale enn taleapparatet er i stand til å håndtere. Det er imidlertid usikkert usikkert hvorvidt avvikene man ser i spesifikke hjerneområder er årsaken til løpsk tale - eller et resultat av hjernens tilpasning til vansken over tid (plastisitet). Til tross for at det fremdeles er mange spørsmål knyttet til årsak og risiko, er det nå enighet om at løpsk tale best forstås som en nevromotorisk koordineringsvanske.

Fordi personer med løpsk tale ofte er lite bevisst sin egen vanske, har det vært vanlig å anta at vansken er lite assosiert med emosjonell eller sosial belastning. Nyere forskning har imidlertid avdekket at dette ikke er riktig. Når kommunikasjonen med andre oppleves vanskelig uten at man helt forstår hvorfor, kan ulike følelser trigges og bli belastende over tid. Personer med løpsk tale opplever ofte å bli misforstått, som kan føre til en følelse av å  være annerledes eller utenfor. De opplever også ofte å måtte gjenta ting de har sagt, og tror dette skyldes at andre ikke følger godt nok med og dermed virker helt uinteressert i det de formidler. 

En utfordring knyttet til løpsk tale er at det oppstår en mismatch mellom den som har vansken og den som er samtalepartner. Mottaker opplever taletempo, artikulasjon og formidling som så fragmentert at innholdet i det som formidles blir vanskelig å få tak i og ber personen gjenta budskapet. Dette er egentlig et uttrykk for at man er interessert og ønsker å få med seg det som sies. Personen med løpsk tale er derimot lite bevisst på sin egen taleflyt og tolker mottakers reaksjoner som et uttrykk for det motsatte. Slike tolkninger kan føre til irritasjon og frustrasjon som over tid blir emosjonelt belastende og får konsekvenser for sosial deltagelse.

Det må understrekes at psykososiale aspekter knyttet til løpsk tale er individuelle, og at ikke alle reagerer likt på vanskene med kommunikasjon. Noen opparbeider seg også en større bevissthet knyttet til sin egen vanske enn andre, og trekker færre feilslutninger ut fra andres reaksjoner fordi de tydeligere ser sin egen rolle. Generelt sett vil behandling av løpsk tale i stor grad dreie seg om å balansere perspektivet på hva som gjør kommunikasjon vanskelig. Meningen er ikke å gå fra en oppfatning om at problemet ligger hos andre til en oppfatning av å selv være problemet - men til en erkjennelse av å ha en vanske som gjør det utfordrende for folk å oppfatte alt som blir sagt dersom man ikke er bevisst på å formidle budskapet litt saktere og tydeligere.